Det ble kjøpt en halv hjort i fjor høst og noe av dette er allerede smakt på og kvaliteten er upåklagelig. Denne helga skulle vi få besøk av et vennepar og det var derfor på sin plass å finne frem til en virkelig godbit i fryseren. Kjøttet ble tatt opp onsdag og lagt i kjøleskap for en lang og skånsom opptining. Det samme med boksen med fond (kraftig innkokt kraft av viltbein). Denne danner grunnlaget for en utmerket portvinsaus. En flaske gammel (fra 1989) og forhåpentligvis god Bordeaux ble også satt opp i stående stilling 1 uke i forveien. Selvplukket kantarell ble også tatt opp fra fryseren. Alt var duket for en festaften.
Tilberedning
Ytrefileten ble gnidd inn med knuste einebær, salt og pepper før den ble brunet i stekepanna. Etter bruning havnet den i ei ildfast form med noen gulrøtter. 13 minutter på 200 grader. Hviletid før opskjæring: 20 minutter. Det er veldig viktig at kjøttet hviler minst like lenge som det er blitt varmebehandlet før det skjæres opp. Da bevarer man mørheten i kjøttet.
Som tilbehør ble det laget en pure av blomkål, soppstuing bestående av traktkantarell, sjampinjong og kantareller. Potetmos var også med på tallerken. Portvinsausen var av det enkle slaget, men med så god kraft blir det likevel godt.
Chateau La Rose Figeac 1989
Denne flasken ble kjøpt i kjølvannet av bordeaux-slippet i 2009 på Briskeby da det var spesialpol der. Flasken kostet 824 kroner, en noe stiv pris selvsagt for et relativt ukjent slott og i grunn et sjansekjøp for meg da jeg var ute etter andre flasker, men de var utsolgt og jeg ikke ville reise tomhendt fra tigerstaden. Jeg har ikke klart å oppdrive et eneste smaksnotat av denne vinen og således ante jeg ikke var som kunne forventes.
Korken kom i alle fall ut hel og virket helt i orden på lukt. Den var innpreget med 1989. Vinen utstråler en rødbrun farge med litt blekere kant. Flasken inneholdt en del sedimenter så den ble dekantert. Også nødvendig for å få frem kompleksiteten i vinen. Den trenger luft og en time viste seg å være perfekt. Etter luftingen kom aromaer av skogbunn (noen sa våt mose), sigarkasse og edelt treverk fram. Etter enda mere tid et helt klart preg av lakris. I munnen viser syren seg fram på en pen måte og noe avslepne tanniner runder fint av med en god lengde. Virker veldig balansert mellom syre, frukt og tanniner. Jeg synes den virket ung selv med 23 års alder. Blindt ville jeg aldri gjettet at dette var en vin fra 1989. Sammen med maten ble dette en veldig god kombinasjon. En flott moden bordeaux som for meg var en glede utover det vanlige en lørdags kveld. Drikk nå – 2020. 91 p.
