Helga ble innledet med hjemmelaget sushi på fredag. Makiruller med laks og reker ble rullet sammen. Til dette synes jeg de halvtørre rieslingene er det beste vinfølget. De kalles ofte for feinherb og opptrer med en sødme fra 15 gr/L til ca. 35 gr/L. Som regel foretrekker jeg Markus Molitor fra Mosel på dette området, men her har han fått en seriøs utfordrer fra et annet distrikt som jeg ikke forbinder med halvtørre viner, mer snarere toppen av tørre viner; Rheinhessen! Katharina Wechsler er ganske fersk som vinmaker, hun startet så smått i 2009 da hun ga opp jobben som journalist i Berlin og bestemte seg for å ta over familiens vingård, som tidligere hadde solgt alle druene eller vin i bulk. Hun rår over 14 hektar med vin i Westhofen, med flotte parseller i både Morstein og Kirchspiel, og har i tillegg en stor monopolmark, Benn.
2013 K Wechsler Kirchspiel feinherb
Skrukork. Flasken ble åpnet dagen før og dobbeltdekantert. En skikkelig god skvalperunde i karaffel før den ble helt tilbake på flasken. Fersk riesling trenger som regel mye luft og taper seg aldri på den røffe behandlingen. Deretter stod flasken et døgn i kjøleskap uten kork før den ble servert ved ca. 10 grader fredag kveld. Lys strågul på farge. Det dufter av stikkelsbær, grønne epler og litt fersken. Mineralene er der også i form av skiferstein. I munnen oppleves en flott frukt (litt tropisk) og syren holder sødmen i sjakk, de utfyller hverandre og balanserer vinen. Denne har en restsødme på 26 gr/L. Det hele munner ut i en lang lengde som gir spyttkjertlene fritt utløp, det kiler litt i kjakene. Dette passer utmerket til sushi og hele flasken går med når to deler på den. Dette drikker aldeles nydelig nå med nok lufting, men vil trolig holde i 10 år til om skrukorken er av god nok kvalitet. Jeg havner på 88 p.
P.S vinen er for lengst utsolgt! Den ble raskt populær blant kjennerne av tysk riesling. Det kom inn et lite parti til i all stillhet i begynnelsen av mars, jeg sikret meg da 3 flasker til. Den kostet 220 kroner og er verdt det.
På lørdag var det fiskesuppe som stod på menyen. Til dette ble det valgt en tørr tysk riesling av øverste kvalitetsnivå: Grosses Gewächs (også kalt for GG). Denne vinen fikk ikke så mye lufting som vinen kvelden før. Det holdt at jeg åpnet den 4 timer før konsum, kun luftet i flaske. Fargen var dyp ved skjenking, jeg merket en skepsis hos meg selv da jeg tenkte at vinen var for utviklet på farge og muligens oksidert. Men denne var i orden og en intens og ren nese oppviste aromaer som hvite blomster, kalk, våt skifer og noe som minnet om tutti-frutti tyggegummi. I munnen er det en solid konsentrasjon av moden og en noe rik frukt, men ikke så rik som mange andre GG-viner fra denne årgangen. Det er en solid syre her og strukturen er imponerende. Det hele avsluttes i en lang lengde, men et ørlite streif av varme i finish. Vinen holder 13,5 %, noe som kan være på grensen i en riesling. En flott og heftig GG til overkommelig pris (under 300) og som antagelig vil holde greit frem til 2017. 90 p.
P.S på dag 2 er den enda mørkere i fargen og en klar oksidativ tone merkes i vinen. Borte er syrespensten. Riesling holder som regel bra selv på dag 2 og oppleves ofte som bedre. Men ikke denne. Har en flaske til av denne, bør ikke vente alt for lenge ser det ut til, en snarlig død kan være rundt hjørnet …
Denne produsenten har tidligere aldri eksportert noe ut av Italia. Men Liz Mortensen hos importøren Blend Wines har tydeligvis klart å overtale Bruno til å eksportere siden det dukket opp 720 flasker i januar 2015. Slikt kan det fort bli en “snakkis” av og bloggeren Gunnar Skoglund bak Husets vin lovpriste denne tidlig og advarte samtidig mot at den fort kunne bli utsolgt grunnet mulig kultstatus. Og siden ble den omtalt på gruppen kalt vin-forum på Facebook med snart 4500 medlemmer. Dermed ble disse utsolgt fortere enn svint. Det kom også inn et nytt parti nå i mars med de siste 720 flaskene. Enkelte butikker forsynte seg grovt, f.eks tok Thereses gate i OSlo nesten en tredjedel av hele partiet som kom. Også disse flaskene ble utsolgt i løpet av et par dager, don’t believe the hype! Vinene er fremstilt svært tradisjonelt og lagret på kastanjefat. Området er Valtellina i Piemonte, lengre nord enn vinene fra Barolo og Barbaresco. Jeg må nok teste denne en annen gang for det eneste jeg fikk ut av denne var lukten av våt papp og muggen kjeller, ergo kork (ødelagt vin). Returordningen på Vinmonopolet er således veldig grei, lever tilbake flasken og du får pengene igjen, null risiko for forbrukeren altså.
PnP. Lys rødfarge. Typeriktig pinot-nese med overvekt av granateple og fioler. Syrlig og frisk frukt i munnen, noe jordlighet i finish. Lette tanniner. Noe rustikk vin, men fra denne kommunen er det helt greit. Marsannay ligger helt i starten av Cote du Nuits og gir oss fremdeles stort sett rimelige viner. Og dette er en arbeidshest som stort sett leverer år etter år (med unntak av 2011) med en overkommelig pris samt tilgjengelighet. Denne satt som et skudd til svin indrefilet (fra utegris) med kremet sopp samt ovnsstekte poteter. Den var bedre til maten enn uten etterpå. 87 p. Drikk nå – 2019. 13 % ABV.
