Enkelte dager viser vinteren seg fra sin beste side og da er det om å gjøre og komme seg ut og nyte synet. Med 6-7 minusgrader og strålende sol kaller langrennsskiene på meg i alle fall. Og et lite snøfall dagen før som gir enda bedre forhold. Som småbarnsfar må jeg passe på at en eventuell skitur på egen hånd må foregå et par magiske timer på dagtid mens barna sover i hver sin vogn. Derfor må man ta i bruk nærområdet og det er ofte det beste. Siden jeg bor nær fjellet og har mange andre turalternativer i umiddelbar nærhet, bruker man ikke lang tid på å komme seg ut i sporet. Jeg valgte bort fjellet siden trafikken oppover var meget stor og når jeg først er ute vil jeg gjerne ha litt tid for meg selv. Å gå i kø er vel ikke noen problemstilling uansett da det er god plass på fjellet (enda), men jeg valgte heller et vann å gå på, Sør-Mesna. Isen virket noenlunde trygg siden det har vært stabile og kalde forhold siden mildværet i romjula. Jeg fulgte et nylig tråkket spor et lite stykke, men gikk etterhvert min egen vei og da mot land igjen. Noe overvann observerte jeg et par plasser og det skapte litt trøbbel med ising under skiene. Stålkantene på fjellskiene var som magnet på våt snø og klabbing i stort omfang var et faktum. Men intet kunne ødelegge en slik tur i flotte omgivelser. Bare å lange ut uten et menneske å se og bare seg selv og selskap av eget hode. Akkurat slik jeg liker det i blant. En liten rast i kanten av vannet ble det også tid til med varm solbærsaft og melkesjokolade. På turen tilbake møtte jeg på et par med to hunder og et kort nikk ble tatt. Helt greit det også.
