Lysten var derfor stor til å ta en topptur og Heidalsmuen (1745 moh) ble valgt siden den var i noenlunde rekkevidde med tanke på kjøring i bil. Været var spådd sånn noenlunde i dette området. Oppstart ca. kl 08 fra Lillehammer. Med i bilen var Håkon, Inger Elin og meg. Vi kjørte E6 oppover og været lettet faktisk på tur oppover og ble virkelig bra når vi var fremme ved Breistulen i Skåbu kl. 10. Utpakking og klargjøring av utstyr så ble klokka ble litt mer før vi var ute på skiene. Litt om utsyret på topptur. Du trenger fjellski eller telemarkski med feller, teleskopstaver (mye variert terreng så greit å kunne justere høyde på staven) og en ikke alt for stor sekk med mulighet for å feste skiene på hvis det skulle bli for bratt og man må ta beina fatt. Sikkerthetsutstyr er nevnte skredsøker med friske batterier, søkestang og en god spade. Dessuten bør man ha hjelm og ryggplate. De som kjører telemark bør også ha knebeskyttere. Ingen får være med på topptur uten dette utstyret!
Distansen inn til bunnen av fjellet ble nok noe undervurdert og tok lengre tid enn beregnet(?!). Vi tok en del bilder i det fine lyset og litt uvant å gå med slik utstyr igjen gjorde at det kanskje gikk litt for sakte. Etter en rask lunsj begynte bestigningen av Heidalsmuen. Det var mindre snø enn man kunne bedømme på avstand og vi fant til slutt ei side vi kunne stige opp. Det ble etterhvert så bratt at vi måtte ta av skiene og gå opp med støvlene.
Skredfaren ble vurdert som moderat etter en utgraving av snølagene og siden det var så bratt terreng i tillegg øker også faren betraktelig.
Vel fremme på en forblåst topp fikk vi flott utsikt til Rondane og solnedgang i Ringebufjellet, et nydelig skue. Så fant vi ut at vi måtte komme oss ned raskt før mørket falt på. Vi flekket av fellene og kjørte et stykke ned før vi traff på ei renne vi gikk forbi på vei opp. Her var det bratteste partiet. Med begrenset sikt og skredfare gjorde at vi på vei ned også måtte gå. Det ble altså ikke den fine nedkjøringen vi hadde sett for oss ved turens start … Vel nede fra Heidalsmuen var det bare å komme seg bort til bilen igjen. Nå var det blitt mørkt og hodelyktene ble tatt i bruk. Kl. 18.30 nådde vi frem til bilen og det ble nesten 8 timer ute på ski, vel i noe overkant av hva som var beregnet. Litt for lite drikke og mat siden det ble en lengre dag enn planlagt. Derfor gledelig med mat og drikke på Statoil Vinstra på tur ned. Men de hadde ikke vørterøl, skjerpings Hånshus!
Neste tur til Heidalsmuen bør startes på tidligere og da på en dag senere utpå året hvor lyset varer lengre. Det bør også være mere snø og kanskje det er bedre å gå fra Heidalssiden.
Inger Elin Hjelle Nes har også skrevet om turen til Heidalsmuen på sin tindeblogg.
Noen bilder fra turen:
