Enkel og rustikk mat er gjerne det beste matfølge en eldre barolo kan få. Oksekjaker er en bestykningsdel på dyret som ikke er mye brukt, men som nå faktisk er blitt mer tilgjengelig for oss forbrukere i større grad enn før. Det kreves at disse kjakene får koke inn i mange timer, da gjerne i en blanding av både kraft og vin. Men hva gjør vel det når maten nesten lager seg sjøl i gryta og smakene blir så gode til slutt? Jeg fulgte en oppskrift laget av Kristian Moe og denne ligger ute på vindiskusjon.no. Det finnes flere gode oppskrifter på hvordan tilberede oksekjaker, bl.a på bloggen til heiamat.no. Vinvalget til denne retten ble en 1990 Roagna La Rocca e La Pira barolo. Denne vinen smakte jeg hos Luca Roagna ved første besøk i 2009 og da gjorde vinen et godt inntrykk på meg. Jeg fikk ikke tak i denne vinen til egen kjeller før våren 2013. En flaske tatt tidligere (oktober 2013) tydet på at den fortsatt var intakt, men jeg har i ettertid erkjent at denne flasken ikke kan ha vært helt optimal.
Inntrykk av vinen
Spenningen var derfor stor da jeg trakk ut den lange korken denne gang. Korken kom ut hel og var bare litt fuktet helt i enden. En dyp mursteinsrød farge åpenbarer seg i glasset. En rask test av vinen gjør at jeg bestemmer meg for en time i karaffel. Det man kjenner i nesen nå er tjære, roser og lær. Klassisk med andre ord. Noe søte kirsebær med balsamiske undertoner. Nesen er medium+ intens og oppviser en del kompleksitet. I munnen oppleves sur/søt frukt og pent nedslipte tanniner. Elegant, men den virker mer fremskreden i sin alder enn de 25 år skulle tilsi. Noe hul i midtpartiet og lengden kunne vært lengre. Svakt tørrende i avslutningen. Noe kompleksitet savnes for å være helt der oppe og den følger ikke helt opp den gode nesen. 1990 var en varm årgang i Piemonte og denne har nå nådd 25 år i alder så jeg vurderer dette til å være drikk nå – 2018.
En høyere enhet
Men i kombinasjon med maten er dette blitt til en høyere enhet hvor vin og mat smelter så godt sammen. Slik gode opplevelser ved matbordet skal være. Det grove kjøttet som nå er blitt så mørt at det kan rives fra hverandre med gaffel. Den tykke sausen som er full av smak og som sammen med baroloen sender deg rett til Piemonte. Den hvite potetmosen som bryter opp alt det mørke på tallerkenen. Og den enslige smørstekte gulroten som tappert fungerer som garnityr. Før vinen avslutter det hele og renser ganen for neste munnfull.