Siste del av ferien ble for det meste unnagjort i Sør-Trøndelag, nærmere bestemt Storås i Meldal kommune. Her gikk Storåsfestivalen av stabelen for femte året på rad. Vi dro opp på onsdag og blåmann ble benyttet som transportmiddel. Vi hadde gjort en oppgradering av turutstyret, nemlig gått til innkjøp av en tarp. Den kan brukes i kombinasjon med teltet og gir plass til å sitte under tak i all slags vær. Vi ankom den knøttlille bygda Storås sånn i 16-tiden og folk hadde allerede begynt å ordne seg til på campingplassen kalt Ekra. Festivalpass og parkering ble ordnet og vi kunne sette opp teltet på den nedre delen, mot Byggern.
Festivalvorspielet begynte onsdag for de med festivalpass og kl. 18 entret Real Ones på Huldrascenen. Festen fortsatte med to andre svenske band kalt Detektivbyrån og Hästpojken. Ingen høydare med andre ord.
Det var heller ikke den første natta på campingen da vi ble frastjålet en bøtte med en kartong vin og et par øl samt det vi hadde av godis! Tydeligvis var ikke alle like godt forberedt på festivalen og så seg nødt til å være så simple å stjele dette fra forteltet vårt, respektløst! Vi hadde flere slike episoder fra campen hvor folk hadde stjelt diverse ting og sittet i stolene våre mens vi var på konsert, dette var særdeles kjedelig, selv om vi hadde tatt våre forhåndsregler.
Men tilbake til musikken; torsdag var en mye bedre dag og vi fikk noen fine konsertopplevelser i strålende vær. Terje Tysland & co. fikk opp stemningen på hovedscenen fra kl. 19 og folk var i godt humør. Videre hørte vi på Mooie Garage på teltscenen før Drive-by Truckers entret hovedscenen og ga en fenomenal konsert! De sang om whiskey og drakk whiskey … veldig bra å endelig få høre de live. Så gikk vi til den lille bålscenen og hørte på Bare Egil. Dette var kjempepopulært og den konserten som dro mest publikum på denne lille scenen. Etterpå rocket vi skikkelig på Huldrascenen hvor Stalingrad Cowgirls ga et forrykende show. Kvelden ble rundet av med Woven Hand på storscenen.
Fredagen bød også på mye fint, det hele startet tidlig ved kl. 17 hvor Oppdalsbandet, Bönkers gjorde en opptreden. Disse har vært særdeles anonyme de siste årene og ikke split mye siden utgivelsen av “Opp” i 1999. Det var de også preget av da de spilte, men artig å få høre de likevel. De slapp en singel (Old heart aches) tidligere i vår og vokalist Gaute O. Øien kunne avsløre at ny CD kommer i september med release-party på Blæst i Trondheim.
Etterpå var vi på en lavmælt Ane Brun konsert hvor det spilt de sangene hun er kjent for. Da ble det betraktelig mere liv da Hellbillies entret scenen kl. 21 og stemningen gikk opp i kveldssola. Deretter fulgte Ken Stringfellow på bålscenen og han gjorde en sang før han proklamerte at han likte best å synge uten mikrofon(!) og ga noen låter uten mikk, litt dumt for oss som stod langt bak. Med småprating blant publikum (et rart særnorskt fenomen) ga vi opp denne konserten og gikk videre. På storscena stod nå den legendariske reggae-artisten Lee “Scratch” Perry fra Jamacia. Han hadde tidligere på dagen vandret rundt blant folket med ei flaske Solo og en sur sneip. Denne dagen ble rundet av med en usedvanleig bleik Blondie konsert, ikke alle har gått av noen år på baken ….
Lørdagen begynte med knallvær, selv kalddusjen inne på campen var fristende! Men utpå ettermiddagen kom regnet og fra kl. 17 var det frem med regnjakka for første gang under festivalen. Først så vi på et show kalt “The Big Ass BBQ Girls” hvor tre jenter fra Sverige hadde en morsom opptreden, men måtte gi tapt i regnet og ga seg et kvarter før de skulle.
Jeg fikk med meg Jason Ringenberg på Huldrascenen og han holdt en kjempekonsert med bare seg selv og en kassegitar på scenen. Tidligere på dagen hadde han gjort et nummer som Farmer Jason, hvor han er barnesanger, men også moro for oss voksne. Underveis fortalte han hvor fascinert han var av Fritjof Nansen og hans memoarer. Han tok gladelig imot ønskelåter og spilte dem på strak arm, både fra perioden med bandet Jason and the Scorchers og som solo-artist. Jeg kjøpte også en dobbel-CD som han gladelig signerte. Denne mannen er glad i Norge og kommer tilbake til høsten med en klubb-turne.
Selve høydepunktet lørdag var konserten med Junipher Greene. Disse har ikke spilt siden 70-tallet og gitt ut en dobbel-LP kalt Friendship. De fremførte den plata i sin helhet og det var helt fantastisk hvor flinke de var enda og at det hørtes ut som akkurat da de ga seg tidlig på 70-tallet. Min far var på disse i Åsmarka i 1973, og 35 år senere skulle altså jeg høre dem på Storås …
Søndag var det bare å pakke sammen våte ting og dra hjemover. Vi kom avgårde tidlig og stoppet på Fåvang på veien. Ferien er slutt, men det har vært en veldig bra ferie i år!